Au Revoir Bon Voyage Togolese!

I helga var vi en gjeng som dro til Togoland for å spise baguetter, croisanter og øve på fransken vår. Turen ble ikke helt som jeg hadde tenkt da jeg uvanlig nok ble bilsyk av den seks timers lange bilturen. Vi hadde ordnet med sjåfør til grensa og skulle forsøke oss på å traske rett inn i Togo gjennom grenseovergangen ved kysten. Fullt så lett gikk det ikke da den franske grensevakten ikke ble direkte begeistret over ti europeere som ikke hadde tatt seg bryet med å skaffe visum på forhånd, men vi hadde vært tidlig oppe og hele dagen foran oss. Selv om grensepasseringen tok mindre enn tre timer, føltes det som en evighet da bilsyken min etter hvert utviklet seg til noe mer som ikke er uvanlig å oppleve på ferie i fjernere strøk. Og jeg begynte å frykte at jeg måtte oppleve Togo fra hotellrommet. Kort tid etter, men ikke et minutt for tidlig befant jeg meg på et hotell i et av de finere strøkene i byen. Det har seg nemlig sånn at hovedstaden Lomé ligger helt opp mot grensen av Ghana. Så mens vi gikk inn i Togo på veien som gikk langs med stranden, hadde vi byen på venstre hånd. Sola skinte og tross i at almenntilstanden var lav, var idyllen påfallende. Senere på fredagskvelden fikk jeg selskap av Salomon som også hadde fått uvanlig høy kroppstemperatur. Lørdag gikk med til å sakte finne tilbake til formen og hente inn tapte pensumsider.  Søndag morgen følte vi oss begge bedre og tok motorsykkel taxi inn til sentrum. Lomé viste seg fra sin beste side, til sammenligning virker Cape Coast som en liten og skitten by, med trange gater og mer støy.

Veisperring på vei til Togoville

Sammen med tre av jentene som bodde inne i byen dro vi til Togoville, en by litt inne i Togo. Togoville er kjent for å ha et fetisch marked hvor det selges ting forbundet med den tradisjonelle voodo religionen i vest-Afrika. Kjøreturen vi hadde hørt skulle ta tre kvarter utviklet seg raskt til det dobbelte på støvete røde grusveier som snodde seg med landskapet. Det var tydelig at det var gjort forsøk på å forbedre veien ved å støpe der bekkene krysset veien, men så lenge bruene aldri var kommet på plass, var veien heller lagt utenom litt lenger oppe i bekkeleiet. Et sted hadde noen smågutter lagt ut palmegrener i håp om å tjene noen franc fra biler som kjørte forbi. Selv med guttenes innsats var det bare så vidt vi ikke satt oss fast. Andre steder måtte sjåføren vår ut av bilen å bestikke politi og militære som krevde ”bompenger”. Framme i Togoville viste det seg at markedet var stengt på søndager. Selv i voodo land holder de tydeligvis hviledagen hellig, det skyldes nok at mange steder er stammereligionene oppblandet med kristendom. Vi fikk en omvisning i byen, og fikk se noen av alterene som var spesielle for Togoville. Vi endte opp i ”de dødes hus”, et forsamlingshus der vi snakket med noen av mennene i byen og fikk svar på alle spørsmålene våre om voodoisme. Vi skulle alle drikke en kopp med ren palmesprit, i respekt til forfedrene. Tomme for mynter dro vi tilbake for å møte de andre på grensen. Derifra gikk turen hjemover med et kort stopp på Accra mall, et kjøpesenter i utkanten av Accra. Overveldet av utvalget i ferskvaredisken, ost(ja, mini brunost og jarlsberg) og det meste som kan kjøpes for penger, endte jeg kanskje opp med skuffende lite, men siden jeg virkelig har savnet yoghurt så jeg gikk glad og fornøyd ut med et spann. På kjøpesenteret møtte vi også noen fra en miljøorganisasjon som skaffet underskrifter og stempler til København. Så nå har jeg også sealet dealen!

Voodo offeralter i Togoville

Innføring i bærekraftig utvikling

I de to første ukene av studiet har vi hatt innføring i bærekraftig utvikling. Det er i grove trekk historien om utviklingen av miljøbevegelsen, etterkrigstidas utviklingspolitikk og internasjonale mega konferanser i FN-regi. Det er interessant å lese om bærekraftig utvikling, men det er også litt deprimerende. FN-rapporter som “World Conservation Strategy”, “Caring for the Earth” og “Our Common Future” har på hver sine måter satt fingeren på mye av det som er galt med utviklingen og ofte helt konkret utrykt hva som må gjøres, hvis jorda vi etterlater oss til framtidige generasjoner skal være noenlunde gjenkennelig. Nå er det ikke sånn at alle som har ropt varsko har fått rett i sine dommedagsprofetier, men det er liten tvil om at vi forandrer jorda vår i et tempo som vi vanskelig kan se de fulle konsekvensene av, det er klimaendringene et eksempel på.

I året jeg ble født, det herrens år 1987 kom også Brundtland kommisjonens rapport “Vår felles framtid”, som for alvor satt bærekraftig utvikling på kartet og pekte på at man er nødt til å dreie utviklingen i en ny retning. Kommisjonen så bærekraftig utvikling som utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge kommende generasjoners muligheter til å dekke sine behov. Kommisjonen mente at vi fortsatt må ha økonomisk vekst i verden, fordi dette er helt nødvendig for å fjerne fattigdommen i utviklingslandene, samtidig som den anerkjente at det er den økonomiske veksten i de rike landene som er hovedårsaken til de globale miljøproblemene, som klimaendringene. For å få til en mer rettferdig fordeling måtte selve innholdet i veksten – det såkalte “quality of growth” forandres i vår del av verden. Rapporten var viktig  i arbeidet opp mot verdenskonferansen i Rio 1992 hvor konkrete tiltak for å fremme bærekraftig utvikling ble vedtatt.

Så kan en lure på hva som har skjedd siden den tid. Siden 1987 har velstanden i Norge økt med over 40 % (BNP), høyere enn gjennomsnittet i verden og i-landene for øvrig. På samme tid har det private forbruket økt med godt over 30 %, mens avfallet fra dette forbruket, husholdingsavfallet økte med 50 % i den samme perioden. Samtidig økte energiforbruket med rundt 30 % og utslippene fra trafikken steg med tilsvarende andel. Dette ble vel mye statistikk, men hvordan skal vi kunne tro på at det er mulig å snu utviklingen når alle tall peker i motsatt retning? Den økonomiske veksten i Norge har etter dette å dømme skjedd på en slik måte at ressursforbruk og miljøvirkninger bare har fortsatt å øke. Så lenge det ikke er noen i-land som kan vise til at man har klart å forene økonomisk velstand og miljøhensyn til et mer bærekraftig samfunn, er det vanskelig å tro at land i rask utvikling som India og Kina skal ønske å gjøre et redelig forsøk. Når man ser hvordan ambisiøse rapporter, store verdenskonferanser og velmente tanker om bærekraftighet har blitt redusert til intetsigende miljøpjatt og ”business as usual”, er det lett å bli oppgitt.

Jeg tror at utviklingstrekkene ovenfor i stor grad skyldes valg hver enkelt av oss gjør i dagligivet som forbrukere. Er vi alle hver for oss bare opptatt av vår egen velstand, vil viktige fellesverdier lett kunne gå tapt både for oss selv og våre etterkommere. Kanskje er det oss selv med våre holdninger og vaner vi er nødt til å forandre, men det blir ikke lett.

Slavefortet i Elmina

På fredag besøkte vi slavefortet i Elmina, som er en gammel by mellom Cape Coast og Brenu Beach. Elmina var stedet portugiserne først gikk i land langs kysten av vest Afrika i 1471 på jakt etter gull. Fortet ble i hovedsak bygget og drevet av holenderne, og var sammen med britenes Cape Coast Castle, europeiske handelsmenns hovedkilde til afrikanske slaver. Så mye som syv millioner fanger fra hele vest afrika var innom murene i Elmina i løpet av årene trekanthandelen foregikk.  Vi ble fortalt at så mange som en tredel av fangene omkom som følge av de umenneskelige forholdene som rådde på fortet. Det var spesielt tøft å se the “room of no return”, rommet fangene oppholdt seg før de ble presset ombord på skutene med kurs mot Amerika. Utgangen var bare en smal liten glugge på veggen, men noen større trengtes ikke til de utsultede fangene. I hjørnet av rommet var det noen som hadde lagt ned minnekranser og det gjorde det hele så mye mer virkelig. Det sykeste var å se hvordan briter, hollendere, svensker og dansknorske som handelsmenn, offiserer og prester kunne leve så tilsynelatende normale liv oppå all elendigheten.  Slavene var stuet sammen de trange proviantrommene i kjelleren på fortet. Offiserer og handelsmenn bodde oppover i etasjene, etter et slags hierarki med guvernøren sin villa i toppetasjen. Kirken lå oppå fangehullet, etter som den gamle kirken som lå ute i borggården fungerte som slavemarked. Utenfor kirken kunne europeerne stå å bedømme de afrikanske kvinnene på en balkong mot borggården og gjennom en luke i gulvet kunne man komme rett opp i soverommet til guvernøren. Guiden vår fikk oss til å si “never again” flere ganger under omvisningen, og det oppsumerte turen godt.

Regnskog og kakao

Amancyedua strangling ficus

Torsdag var vi dro vi på studietur til Kakum nasjonalpark, et vernet område med uberørt regnskog i nærheten av Cape Coast. I Ghana var det tidligere mye regnskog, som en del av det vest afrikanske beltet som går langs ekvator, men dag er bare en tiendedel igjen. Det gjør Ghana til ett av landene i Afrika med størst avskogning. I Kakum finnes det en sjelden type elefanter, som er mindre enn andre elefanter fordi de bor i skogen og derfor ikke har så mye plass å bli store på, fikk vi fortalt av guiden vår. Først var vi på museet og deretter gikk vi en tur. Fra taubroer som var bygget mellom trærne ti-femten meter over bakken, fikk vi et inntrykk av løvtaket i regnskogen. Fra tretoppene så vi noen aper under oss og kunne se langt innover i skogen, men skogselefantene var ikke å se. Etter å ha gått en timeslang tur i skogen og sett en del forskjellige trær og planter, kjøpte vi kokosnøtter og kakaofrukt. Kakaofrukten ser ut som en gul melon med et tykt skall der kakobønnene sitter inni. Vanligvis tørkes bønnene og males til kakaopulver, men man kan også suge på de friske bønnene. Det smakte søtt og syrlig som smågodt og minnet lite om sjokolade. Ghana er en av verdens største kakaoeksportører, og det meste av freia sjokoladen kommer visst fra Ghanesiske kakobønner.

Kakaobønner

Fre tretoppene i regnskogen

Festival i byen

Høvding Nana Kwamena N. Adonthenen

Cape Coast er en fin liten by, Det sies at det bor nesten en million mennesker her, men det har jeg vanskelig for å tro. Folk bor nok sprett over et ganske stort område, utenfor selve sentrum, som er lite og oversiktelig. Det er ingen høye bygninger i byen, og kryr av små butikker og boder langs gatene. Det er ikke så lett å få oversikt over hva vi egentlig kan få tak i her siden alle selger litt av hvert, men jeg har heller ikke sultet til nå.. Byen er ikke større enn at vi stadig møter på de samme menneskene. Rett som det er hører jeg også navnet mitt når jeg går på gata, Kristian er kanskje et av de letteste navnene av de norske her nede, men folk husker overraskende godt.

Denne uken har det vært festival i Cape Coast. Byen har vært full av mennesker og det har skjedd ting hele døgnet. Vi har blitt fortalt at under festivalen kommer alle som har familie i Cape Coast, men vanligvis bor andre steder til byen. Det har også vært en  del volontører og turister å bli kjent med. Lørdag kom selveste presidenten for å være med på programmet. Dagen startet med et slags opptog hvor folk hadde kledd seg ut med masker og høvdingene ble båret rundt i byen i bærestoler. I Ghana er det høvdingene som tradisjonelt har styrt landsbyene og da britene tok makta brukte de høvdingene ved å styre i gjennom dem. Selv om det er lenge siden høvdingene hadde noen reel makt er de høyt respekterte og av de mest velstående i lokalsamfunnet. En av foreleserne våre mente at mange har lite tiltro til politikerne fordi det er, eller virker som om det er høvdingene som gjør mest for lokalsamfunnet. Toget endte i parken hvor høvdingene ble gjort ære på og presidenten hadde kommet for å holde tale.

Min nye hverdag

Mitt nye hjem

Nå har jeg vært i Ghana i litt over en uke og begynner å bli vant til livet her. Den første uka har vært spennende, egentlig mest som å være på ferie, men jeg begynner samtidig å se hvordan hverdagen blir og kommer inn i et slags studiemønster. Det blir mange intrykk i møte med ghanesisk kultur, samtidig som studiet faktisk er veldig bra. Derfor ønsker jeg å få mest mulig ut av oppholdet ved forsøke å finne det beste forholdet mellom studering og opplevelser.

Dagene begynner med at vi våkner mellom seks og sju av at hanen galer og trafikken går for fullt utenfor huset. Vi bor litt utenfor sentrum av Cape Coast, men det er allikevel mye liv i gatene her fra sola står opp og til langt ut på kvelden. Det virker nesten som om folk her aldri sover. Kvart på åtte går bussen til skolesenteret i Brenu som ligger utenfor byen. Det er ca en halv times kjøretur langs kysten. På skolesenteret spiser vi frokost, som regel havregrøt, toast, egg og frukt. Hver dag er det forelesning fra ni til halv tolv. Denne uka har vi hatt innføring i miljø og utvikling. Timene midt på dagen har vi fri til å lese. Det er faktisk høydepunktet på dagen siden stråhytta som fungerer som klasserommet vårt ligger rett ved stranda. Stranda er den perfekte lesesalen med gode hengekøyer og utmerket leselys. Når vi trenger en pause er det bare å kaste seg ut i vannet, eller ta en løpetur på stranda. Etter lunch er det seminar noen dager i uka, eller mer tid til å lese. Vi har ganske mye vi skal lese på de neste ukene, men jeg begynner å se at det er overkommelig. Bussen går tilbake til Cape Coast i fire tida. Når vi kommer hjem er det tid til å gå en tur i byen å få noe gjort før sola går ned. Det blir tidlig mørkt her og det merkes på døgnrytmen. Klokka sju begynner jeg å lengte etter senga, og da pleier vi som regel å sitte på en restaurant å vente på maten vår. Det er ikke så mange spisesteder å velge mellom i cape coast og maten er ikke veldig spennende, så de siste dagene har jeg og Salomon, romkameraten min fra Sverige, laget middag hjemme. Vi har akkurat fått på plass en gasskomfyr der vi bor sånn at vi kan lage litt mat selv. Det er ikke alt en kan få tak i her, men grønnsaker har de mye av. Målet nå å er å lære nok twi (dialekten de snakker her) til å kunne kjøpe grønnsaker på markedet og få litt bedre priser. Å gå på markedet er veldig morsomt, folk ler av deg når du spør etter ting, og vil gjerne selge både sine og naboens varer, eller to når du bare skal ha en, bare fordi de mener du har penger til det.

Studering på stranda...