Au Revoir Bon Voyage Togolese!

I helga var vi en gjeng som dro til Togoland for å spise baguetter, croisanter og øve på fransken vår. Turen ble ikke helt som jeg hadde tenkt da jeg uvanlig nok ble bilsyk av den seks timers lange bilturen. Vi hadde ordnet med sjåfør til grensa og skulle forsøke oss på å traske rett inn i Togo gjennom grenseovergangen ved kysten. Fullt så lett gikk det ikke da den franske grensevakten ikke ble direkte begeistret over ti europeere som ikke hadde tatt seg bryet med å skaffe visum på forhånd, men vi hadde vært tidlig oppe og hele dagen foran oss. Selv om grensepasseringen tok mindre enn tre timer, føltes det som en evighet da bilsyken min etter hvert utviklet seg til noe mer som ikke er uvanlig å oppleve på ferie i fjernere strøk. Og jeg begynte å frykte at jeg måtte oppleve Togo fra hotellrommet. Kort tid etter, men ikke et minutt for tidlig befant jeg meg på et hotell i et av de finere strøkene i byen. Det har seg nemlig sånn at hovedstaden Lomé ligger helt opp mot grensen av Ghana. Så mens vi gikk inn i Togo på veien som gikk langs med stranden, hadde vi byen på venstre hånd. Sola skinte og tross i at almenntilstanden var lav, var idyllen påfallende. Senere på fredagskvelden fikk jeg selskap av Salomon som også hadde fått uvanlig høy kroppstemperatur. Lørdag gikk med til å sakte finne tilbake til formen og hente inn tapte pensumsider.  Søndag morgen følte vi oss begge bedre og tok motorsykkel taxi inn til sentrum. Lomé viste seg fra sin beste side, til sammenligning virker Cape Coast som en liten og skitten by, med trange gater og mer støy.

Veisperring på vei til Togoville

Sammen med tre av jentene som bodde inne i byen dro vi til Togoville, en by litt inne i Togo. Togoville er kjent for å ha et fetisch marked hvor det selges ting forbundet med den tradisjonelle voodo religionen i vest-Afrika. Kjøreturen vi hadde hørt skulle ta tre kvarter utviklet seg raskt til det dobbelte på støvete røde grusveier som snodde seg med landskapet. Det var tydelig at det var gjort forsøk på å forbedre veien ved å støpe der bekkene krysset veien, men så lenge bruene aldri var kommet på plass, var veien heller lagt utenom litt lenger oppe i bekkeleiet. Et sted hadde noen smågutter lagt ut palmegrener i håp om å tjene noen franc fra biler som kjørte forbi. Selv med guttenes innsats var det bare så vidt vi ikke satt oss fast. Andre steder måtte sjåføren vår ut av bilen å bestikke politi og militære som krevde ”bompenger”. Framme i Togoville viste det seg at markedet var stengt på søndager. Selv i voodo land holder de tydeligvis hviledagen hellig, det skyldes nok at mange steder er stammereligionene oppblandet med kristendom. Vi fikk en omvisning i byen, og fikk se noen av alterene som var spesielle for Togoville. Vi endte opp i ”de dødes hus”, et forsamlingshus der vi snakket med noen av mennene i byen og fikk svar på alle spørsmålene våre om voodoisme. Vi skulle alle drikke en kopp med ren palmesprit, i respekt til forfedrene. Tomme for mynter dro vi tilbake for å møte de andre på grensen. Derifra gikk turen hjemover med et kort stopp på Accra mall, et kjøpesenter i utkanten av Accra. Overveldet av utvalget i ferskvaredisken, ost(ja, mini brunost og jarlsberg) og det meste som kan kjøpes for penger, endte jeg kanskje opp med skuffende lite, men siden jeg virkelig har savnet yoghurt så jeg gikk glad og fornøyd ut med et spann. På kjøpesenteret møtte vi også noen fra en miljøorganisasjon som skaffet underskrifter og stempler til København. Så nå har jeg også sealet dealen!

Voodo offeralter i Togoville